Hjem   Om meg   Kontakt
Marianne de Bourg | Small talk stinker
3187
post-template-default,single,single-post,postid-3187,single-format-standard,qode-social-login-1.0,qode-restaurant-1.0,ctcc-exclude-NA,woocommerce-no-js,ajax_fade,page_not_loaded,,select-theme-ver-4.4.1,menu-animation-underline,wpb-js-composer js-comp-ver-5.4.7,vc_responsive

Small talk stinker

– Jeg har fått en ny venn, sa jeg oppglødd da jeg kom hjem fra et seminar. (Det handlet egentlig om at jeg på en lur måte hadde sluppet unna kjedelig small talk.)

Seminarets oppmøte var i et lokale fylt med ståbord. Ikke noe sted å gjemme seg bort med andre ord. Det er rart hvor i veien hendene er da. Jeg kunne velge mellom tomme bord, bord med grupper av mennesker som kjente hverandre eller bord hvor det sto kun én person fra før. Jeg valgte det siste. Det kom én til som jeg da presenterte som ”min mye venn”. Vrien på presentasjonen førte til latter, og vi slapp unna pinlig small talk.

(Tekst: Marianne de Bourg / Teksten har stått på trykk i Drammen NÅ)

Ingeniørfruen om small talk

Foto: Marianne de Bourg

På et annet seminar sto vi tre stykker ved et av disse ståbordene. Samtalen startet først stotrende og kjedelig, men etter hvert skjedde det noe med samtalen. Den endret seg idet en av personene fortalte at hun nylig hadde mistet faren sin. Derfra vred samtalen seg straks i mer personlige retning, og vi føltes nesten som gamle venner da vi skiltes med et smil.

På Urban Dictionary beskrives ordet small talk som ”Unødvendig samtale som forsøker å fylle stillheten i en pinlig situasjon”. Da høres ordet småprat bedre ut. Småprat er det jeg gjør når jeg prater med de som jobber i butikken der jeg handler. Der jeg prater fordi det er hyggelig, og ikke fordi jeg føler at jeg må. Men egentlig liker jeg best dype og personlige samtaler; å diskutere de helt store ideene over et glass rødvin.

Small talk kjeder meg. Å snakke om været er kanskje verst. Med mindre det kommer fra noen som er interessert i vær, som da mannen min ivrig tegner og forklarer hvorfor været er sånn og slik. Da forteller han med stor entusiasme og det blir langt fra kjedelig, nettopp fordi han snakker om noe han brenner for.

Men må man egentlig si noe bestandig da? Under kaffebesøk som barn fikk jeg høre at jeg var stille. Men pokker heller – forventet de at jeg skulle diskutere boligprisene kanskje? Eller hvor dyr melka var blitt? Spørsmål som ”Hvordan går det på skolen?” og ”Gleder du deg til sommerferien?”, gjorde meg selvfølgelig ikke entusiastisk heller. Da var det bedre å være stille.

Hvorfor er vi så redd for stillhet? Må alle tomrom egentlig fylles? Hvis man først skal snakke sammen, hvorfor ikke heller snakke om det som virkelig betyr noe? Jeg ønsker meg mindre small talk, flere personlige og interessante samtaler, eller like gjerne stillhet…

Som Eleonor Rosevelt sa det: ”Great minds discuss ideas. Average minds discuss events. Small minds discuss people.”

✉️ ✉️ ✉️ ✉️ ✉️ ✉️ ✉️ ✉️ ✉️

 

Her er boka mi; KREATIVE BORD! Den inneholder også oppskrifter på drinker og annet morsomt til festen. Du kan lese om den og bestille den her:
Følg meg gjerne på Instagram  – og følg bloggen på Facebook.



1 Comment

Her kan du legge inn din kommentar eller en hyggelig hilsen:

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.